Trakasering i praksis

25/08/2014

På Facebook deles nå en video som vanskelig kan oppfattes som annet enn ren trakasering av Hadia Tajik, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. I videoen som ligger på YouTube (Hadja Tajik (AP): Godtar oppfordring til drap) påstås at Tajik godtar oppfordring til drap. Videoen er en miks av Dagsrevy-intervjuer med daglig leder i Minotenk, Linda Alzaghari, med Hadia Tajik samt klipp av uttalelser og opptredener av Ubaydullah Hussain, vår egen lille Osama. I tillegg presenteres ulike fakta samt åpenbart uriktig og udokumenterte «sitater» av Hadia Tajik.

HTA_stortBruken av Dagsrevy-klipp i videoen et antakelig ment å tilføre seriøsitet til innslaget. Flettet inn i dette er eksempelvis en plakat som må være ment å framstå som et sitat fra Tajik: Du kan få lov å støtte IS og halshogging. Berre du ikkje nevner navn på kven du vil halshogge. Innslaget gjør ellers sitt beste for å linke Tajik og Ubaydullah Hussein.

I intervjuet med Dagsrevyen forklarer Tajik som leder i justiskomiteen hva som er lov og rett i Norge og hva som ikke er det. Hun tar gjentatte ganger i innslaget avstand fra IS sine holdninger og handlinger. Likevel beskyldes hun for reelt sett å støtte de. Videoen forsøker også å lage en kobling mellom Tadjik og Hamas.

Dessverre er det grunn til å tro at Tadjik utsettes for dette fordi hun er Norges fremst politiker med muslimsk bakgrunn.

Å være politiker i dag er neppe enkelt. Det er rett og rimelig at politikere kritiseres for sine standpunkter og må svare for sine standpunkter eller mangel på slike. Ren trakasering bør vi imidlertid ikke tåle. Ser du denne saken delt av venner på Facebook; si i fra at dette ikke er akseptabelt. Bekjemp nett-trollene!

Regjeringens sanne klimaansikt

05/12/2011

– Det er regjeringens politikk at klima aldri skal styre oljepolitikken, uttaler oljeminister Ola Borten Moe. Oljeministeren vet å sette spor etter seg.

Konflikt med miljøbevegelsen, kritikk av EUs miljøpolitikk og nærmest betingelsesløs støtte til Statoils svært tvilsomme oljesandprosjekt i Canada er bare noen av debattene han har utløst.

Denne gangen har han likevel gått et langt skritt lenger. Norske regjeringer har til nå hatt som uttalt politikk at å redde klima er viktigst. Norge har sluttet seg til målet om maks 2 graders temperaturøkning utover førindustrielt nivå. Ikke at man har gjort så mye med det, men den grunnleggende holdningen man har kommuniser, har vært at dette er viktig. Til og med viktigst.

Om ikke statsministeren raskt rydder opp i dette og tydelig tar avstand fra sin statsråds uttalelse, er det ingen annen konklusjon å trekke enn at Norge har tatt nok et skritt i retning av å legge bort klimaarbeidet. Vi gir heretter absolutt full gass og forkjørsrett for oljeindustrien. Flere har sagt at da Statoil ble etablert, var Norge et land med et eget oljeselskap. Nå ser det mer ut som om Statoil er et oljeselskap med et eget land. Borten Moes uttalelse understreker enda tydeligere at all olje skal opp og gjøres om til kapital. Nå. Eller i alle fall så snart som overhodet mulig.

At 2-graders målet ikke kan nås uten at en betydelig del av det oppdagede fossile karbonet forblir i bakken, ser ikke ut til å plage regjeringen. Som statsministeren sa: «Canadas utslipp er Canadas ansvar». Selv om jobben gjøres av Statoil med en stri kapitalstrøm inn i det norsk oljefondet?

Forestillingen om at vi er et foregangsland; best og flinkest der det gjelder mest, forvitrer for hver dag som går. Vi som har mer enn noen generasjon i noe land noen gang har hatt, stjeler fra så vel verdens fattige som fra våre egne etterkommere.

(Publisert i spalten Grønn Hverdag i Dagsavisen samme dag.)

Vekst?

14/11/2011

«Vi må sikre vekst; uten vekst stopper samfunnet opp», er et utsagn du ofte kan høre. Men, må vi det? Hvor leder egentlig veksten oss?

Den vestlige verden med resten av kloden på slep, har laget seg mål for sin virksomhet som innebærer at hvert land må ha økonomisk vekst. Ellers har det ikke vært et godt år. I praksis innebærer dette at ethvert vellykket år (som så langt har vært de fleste) resulterer i økt forbruk av energi og økt uttak av naturressurser. Teoretisk sett er det ikke absolutt nødvendig at vekst gir et tilsvarende økt globalt fotavtrykk. Men i praksis er det i hovedsak det som alltid skjer.

Redusert uttak av energi og ressurser inntreffer stort sett bare i forbindelse med økonomiske tilbakeslag. Som i Russland etter Sovjetunionens fall eller i USA og mange andre vestlige land etter finanskrisen i 2008.

Vekst oppleves ikke bare som viktig, men også som behagelig. Ikke for mye  – som i Kina med 8 til 10% pr år – og ikke for lite – som i Italia med nesten null i mange år. Og – gud forby – ikke negativ vekst! Men, 3% vekst årlig i hundre år gir omtrent sytten-dobling av økonomien! Og her starter problemet. For alle skjønner at det går ganske enkelt ikke. Uansett hvor mye bedre ressurseffektivisering man måtte få til, vil det måtte ende galt. Kloden tåler ikke en slik belastning.

Men, alle andre ønsker vekst og de fleste velgerne ønsker vekst. Dermed fortsetter politikerne å styre etter mål som gir fortsatt vekst, selv om mange er klar over at det ikke er bærekraftig. For spørsmålet blir jo; hvem tør å fremme  en politikk som sier at vi har nok, at nå handler det om å forvalte det vi har og fordele det bedre? Kort sagt, skape nye målsettinger som samfunnsutviklingen kan styres etter og måles etter. For det groteske er jo at når målestokken kun er pengemengden er krig, brann, sykdom og død å betrakte som vekst. Den veksten vi tror vi må ha!

Publisert i Grønn hverdag i Dagsavisen 14.11.2011

Alarmist? Javisst!

25/10/2011

Blir du beskyldt for å være alarmist, kan du være sikker på at det ikke er positivt ment.

Da overdriver du og kommer med påstander du ikke har vitenskapelig dekning for. I klimadebatten kommer slike beskyldninger ofte fra klimafornekterne.

Vitenskapen sier at økningene i CO2-utslipp må stoppe i løpet av de kommende årene. Mange har pekt på at dette må skje i det tiåret vi nå er inne i. Skjer ikke det, med en påfølgende utslippsreduksjon, er det stor fare for at naturen vil sette i gang sine egne prosesser, såkalte positive tilbakekoblinger. Da vil temperaturen på jorda øke med flere grader bare i dette århundret.

Mange ble skremt og enda flere urolige da FNs klimapanel (IPCC) la fram sine rapporter i 2006/07. Det var det god grunn til. Vi har aldri hatt en så omfattende global debatt om og belysning av et så viktig tema. IPCC presenterte mange forskjellige utviklingsalternativer avhengig av hvor mye CO2 vi slipper ut i årene som kommer. De forsiktigste alternativene stoppet veksten før 2020 med påfølgende omfattende reduksjoner i utslippet. Dette gir en global oppvarming under 2 grader utover førindustrielt nivå. Og 2 grader er hva politikere og forskere verden over har pekt på som et absolutt tak. Å la temperaturen øke mer, øker dramatisk risikoen for omfattende klimaendringer.

IPCC la også fram et «full gass»-scenario (kalt A1B). Dette viderefører den veksten vi til da hadde i CO2-utslipp. Så hva tror du skjedde? Utslippskurven siden det ligger svært nær «full gass». Etter det mislykkede klimatoppmøtet i København i desember 2009, pekte forskere på at selv om de svært uforpliktende reduksjonene toppmøtet anbefalte skulle bli gjennomført, styrer vi mot en temperaturøkning på mer enn 4 grader. I 2010 økte det norske CO2-utslippet med 4,8 %. Det er god grunn til å alarmere!

(Publisert i spalten Grønn Hverdag i Dagsavisen 24. oktober 2011)

Hva er det med Rigmor?

24/10/2011

Det er interessant å følge Fornyings, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aaserud om dagen. Hennes departement har ansvaret for oppryddingen i regjeringskvartalet etter terroraksjonen i sommer. Det er selvsagt en omfattende jobb. I tillegg har departementet ansvaret for planlegging av neste skritt – hva gjør vi etterpå?

Restaurering eller riving?

Det er lett å akseptere at det er et nitidig arbeid som skal til før man har beslutningsgrunnlaget for hva som skal skje videre med bygninger og området. Mange skal mene noe og og ulik kompetanse veies med og mot hverandre.

Det er også naturlig at det parallelt foregår en mer eller mindre faglig debatt om hva som bør gjøres; arkitekter, historikere, politikere og hvem som helst av oss fra gruppen hvermansen kan og skal ha rett til å lufte våre synspunkter.

Regjeringen derimot, har ikke noe synspunkt om riving eller ikke riving på dette tidspunkt. Det vil si, unntatt Rigmor.

Allerede få dager etter 22.07 var Rigmor på skjermen og fortalte oss at dette ”er jo ikke noe jeg kan noe om” men at det etter hennes skjønn nok må rives. Dette har hun gjentatt i en serie intervjuer/uttalelser til aviser og andre medier siden den gang. Sist for få dager siden ifm sin ”terrorbefaring” til London.

Når en statsråd går ut med synspunkter på en uavklart sak, oppfattes det gjerne som ”lufting” av et standpunkt. Hva man skal oppfatte det som når dette ikke bare luftes, men terpes på i ukevis, er noe uklart. Spesielt når vi vet at her vil byggtekniske eksperters vurderinger spille inn, sammen med økonomi og politiske forhold. Ikke minst har mange pekt på at det vil være feil signal å rive Høyblokka dersom det er mulig å la den stå. Det heves at det kan oppfattes som en slags seier til ABB.

Samling eller spredning?

Så har vi enda et interessant forhold. I flere ti-år har skiftende regjeringer arbeidet for å samle flest mulig av departementene i – nettop ”regjerings-kvartalet”.  Byggetrinn etter byggetrinn er oppført for å huse departementenes stadig flere ansatte. Siste tilskudd er R6 i Teatergata som skal stå ferdig i 2012. Etter hvert har man lykkes ganske godt med det. I dag er (om vi ser bort fra dagens unntakssituasjon) alle departementer med unntak av tre samlet i regjeringskvartalet.

Så kommer Rigmor. Ved flere anledninger har hun, litt sånn i forbifarten, snakket om at man må se på hvorvidt regjeringskvartalet skal bestå som regjerings­kvartal eller om departementene skal spres utover ”av sikkerhetshensyn” som hun sier. Nå er det ikke så helt lett å se at sikkerheten øker om departementene spres rundt om i byen. At kostnadene til vakthold og sikring øker er opplagt. Samt at vi risikerer en rekke flere stengte gater.

Så spørsmålet er; har statsråd Rigmor Aaserud sin egen agenda, eller er de synspunktene hun fremmer avklart i regjeringen?

Klima og ansvar

21/10/2011

Vi vet alle at mediene og den offentlige debatten påvirker oss. Den underholder oss, opplyser oss og rett som det er feilinformerer den oss. Den organiserer vår virkelighetsoppfatning og prioriterer hva som er viktig og hva som er uviktig. Mediene setter dagsordenen og ønsker å ha en slik rolle.

Men dette systemet er langt fra feilfritt. Norske politikere er enige om at klima­endringene representerer den største trusselen menneskeheten står over for. Men, går du gjennom hva norske politikere og norske medier prioriterer plass, forsider og tid til, er klimatrusselen langt nede på listen. Det fungerer som et signal til deg og meg om at dette nok ikke er så viktig og at vi ikke trenger bekymre oss. Eller engasjere oss.

Dermed unngår myndighetene at det blir fokus på klimaspørsmålet med påfølgende krav om handling. En klimaforsker sa at dersom folk flest forsto hvor alvorlig situasjonen er, ville vi hatt store demonstrasjoner i gatene – hver dag! Men så og si ingen politikere opplever at de har noe å vinne på løfte klimasaken opp og fram. Dermed erkjenner man situasjonen når man diskuterer klima. Og med argumentet at alle må være med, slipper man unna reell handling. Klima–politikken er dermed glemt når andre temaer diskuteres.

Tenker du som jeg, at hver enkelt av oss også har et ansvar, kan du engasjere deg. Sett av litt tid til å arbeide for en klimapolitikk som gir våre barnebarn muligheten til et godt liv. Finn en organisasjon du liker eller ta direkte kontakt med en politiker. Diskuter klima med venner, naboer, kollegaer. Skriv i avisen, si det du mener. Les en klimabok, følg med på nettsteder. Alt som bidrar til økt oppmerksomhet er et bidrag.

Skal klimakampen vinnes, kan vi ikke sitte stille å vente på politikere som skal gjenvelges. Initiativet kommer ikke derfra. Det må komme fra et bredt, folkelig engasjement!

(Publisert i Groønn Hverdag i Dagsavisen 3. oktober 2011)

2-graders målet

21/10/2011

Politikk består egentlig av å sette seg mål og gjennomføre tiltak for å nå målene. Noen mål er store i betydningen at de krever store endringer i samfunnet, andre er små. Noen er viktig for noen få, andre mål er viktig for alle.

Jeg mener at det viktigste målet regjeringen har satt seg på vegne av det norske folk er 2-graders målet. Det innebærer at vi i Norge (og selvsagt resten av verden) skal føre en politikk som gjør at temperaturen på jorda ikke stiger med mer enn 2 grader fra førindustriell tid. Så langt har den globale middel­temperatuen steget med ca 0,7grader. Vi har omtrent 1,3grader ”å gå på.”

Grunnen til at dette er så viktig er at vitenskapen sier at blir det mer enn 2 grader varmere, er det fare for store og uoversiktelige skader på jordas miljø og vår mulighet til et godt liv her. Økt temperatur bety mer flom, tørke, branner, matmangel, politisk uro, kriger med mer.

2-graders målet er altså viktig for oss alle. I tillegg til Norge har såvel EU som en rekke andre land sluttet seg til dette målet. Men, 2-graders målet følges ikke opp. I Norge, hvor vi ser på oss selv som svært miljøvennlige, er det i dag ingen selvfølg at politiske forslag vurderes i forhold til 2-graders målet før beslutninger tas. Det som burde vært et overordnet krav, er bare et av mange mål i politikken. Slikt skaper ikke økt klimaforståelse, men er kanskje med på å øke politiker­forakten.

Dermed fortsetter vi som før. Vi pumper så mye olje vi kan, vi bygger ut Gardermoen til å ta mange millioner flere reisende pr år og vi tenker ikke på klima når vi diskuterer veiutbygging, boligbygging, eller hvor kjøpesentere skal ligge.

Vi opptrer kort og godt som om det ikke betyr noe. Og unnskyldningen er som vanlig omtrent slik; det hjelper ikke så mye om bare vi gjør det og ingen andre vil heller. Og dessuten kan norske bedrifter tape på det. Det siste er en sannhet med store modifikasjoner, om det er en sannhet i det hele.

All politikk starter på lokalplan. Også klimapolitikken. I dag er det valg. Det er opp til deg å bestemme hvem som skal fatte beslutninger på dine vegne de neste fire årene. Det er opp til deg om du vil velge noen som skjønner at klima­spørsmålet må stå over andre politiske saker. Noen som skjønner at man når ingen mål om man ikke begynner. Og at det haster.

(Publisert i Dagsavisens spalte Grønn Hverdag 12. september 2011)

Vilje eller forstand?

10/05/2011

Klimapolitikken har problemer. Det er stillstand og uten aktivitet er det lite interessant å rapportere om. I Aftenposten 9. mai intervjues statsekretær Kjetil Lund som her kalles ”Aps mest sentrale klimapolitiker”. Anledningen er at han på vegne av Norge skal utrede et nytt internasjonalt klimafond sammen med Mexico og Sør-Afrika.

Kjetil Lund framstår som en klimapolitisk klone av Jens Stoltenberg. En sosialøkonomisk kost-nytte tenkning dominerer analysen. Stoltenberg kan altså føle seg trygg når han sende Lund som sin representant.

Klimapolitikkens store utfordring i dag er at så lenge ingen gjør noe, så skjer det heller ikke noe. Det finnes ingen overordnet og omforent politisk strategi som viser hvordan man skal komme videre (enn si løse) klodens uten sammenlikning største utfordring. Og vitenskapen er klar; skal vi hindre at klima løper løpsk, må utslippsøkningen stoppes og deretter må dramatiske utslippskutt gjennomføres. Og dette må skje i løpet av ganske få år. Kanskje holder det med 10 til 20 år. Mange forskere mener likevel det må skje raskere om vi skal være sikker på å unngå de enorme ødeleggelsene en temperaturøkning på tre eller fire grader innebærer. Husk også at tiltakene man internasjonalt er enige om i dag, vil gi en enda større temperaturøkning.

Norges standpunkt

Tilbake til Kjetil Lund. Han sier dette om norske tiltak: – Vi bør ikke innføre tiltak som bare gjør at norske bedrifter flytter til Sverige eller andre land. Det er hverken bra for klimaet eller for norsk velferd. Det er selvsagt ikke vits i å innføre nasjonale tiltak dersom de ”bare” har slike effekter.

Aftenposten spør Lund: Er det ikke umoralsk at vi ikke feier mer for egen dør. Norsk utslipp går jo ikke ned? – Vi har fremdeles mye ugjort. Men utslippene ville vært langt høyere uten de nasjonale tiltakene som er iverksatt. Norsk klimadebatt gir often inntrykk av at vi ikke har gjordt noe nasjonalt. Det er feil, sier Lund bestemt.

Men, det poenget Lund hopper bukk over er at selv om noe (selvsagt) gjøres, så er det ikke nok! Det er ikke godt nok å skryte av serier med tiltak så lenge hoved-problemet består: Norske utslipp øker! Det er kun dette som er – og kan være – målestokken. I klimapolitikken er det ikke slik at man kan underlegge utfordringene almindelige politiske føringer og vurderinger. Klimaproblemene MÅ løses. For Norges del innebærer det som et absolutt minimum at vi gjennomfører de kutt vi mener er riktig som del av en internasjonal avtale. Vi kan ikke (som vi ofte gjør på andre politikkområder) gjemme oss bak at vi er et lite land med begrensede muligheter. Vi kan ikke si at vi er klare til å gjennomføre nødvendige tiltak først når alle andre er det. Det finnes knapt noe område hvor Norge har større betydning eller hvor vi har et større moralsk ansvar for å handle. Uansett internasjonale avtaler.

Nordmenn har blant verdens høyeste klimagassutslipp. Vi har blitt steinrike på å hente opp olje og gass som i neste omgang forårsaker store utslipp av klimagasser. Om ikke Norge skulle gå i front, hvem skulle da gjøre det? Enten man ser dette fra en moralsk, økonomisk eller praktisk synsvinkel er Norge det opplagte førstevalget. Og verden trenger noen som går foran. Spørsmålet er om vi har viljen til å gjøre det.

Lunds prøveballong

22/08/2010

Statoils konsernsjef Helge Lund meldte lørdag 21. august at Statoil om tre til fire år kan komme til å skrote sin satsing på fornybar energi. Dette er et sensasjonelt utspill og representerer et nytt høydepunkt i Statoils markering av uavhengighet fra sin eier.

Statoil eies som kjent 2/3 av den norske stat. Regjeringen ved Olje- og energidepartementet har dermed svært stor innflytelse over selskapets disposisjoner. Vel og merke om de benytter sin eiermakt. Det gjør de ikke. Statsminister Jens Stoltenberg sa i debatten om Statoils tjæresandprosjekt i Canada at staten ikke blander seg inn i enkeltbeslutninger i Statoil, men stoler på styret. (Tjæresand kan ikke med den beste vilje kalles annet enn en strategisk beslutning).

Statoil kunne og burde være blant regjeringens viktigste virkemidler i arbeidet med å redusere klimagassutslippene. Det er det ikke. Regjeringen tør ikke sette rammer for selskapet eller å gi retningslinjer. Styret, som statsministeren stoler slik på, har ingen styreinstruks som sier noe som helst om selskapets rolle eller ansvar i klimakampen. Å tro at styremedlemmene på egen hånd skulle finne på å reise slike spørsmål, er dessverre å tro for godt om folk.

Helge Lunds prøveballong er klassisk. Utspillet innebærer trolig at Statoils ledelse allerede har bestemt seg. Dette – fornybar energi – vil de ikke holde på med. Nå er det sagt offentlig. Kommer det ikke massive protester fra «ansvarlig» hold, vil den formelle beslutningen komme om et år eller to.

Det er på høy tid at regjeringen setter igang å utøve eiermakt i Statoil!

Oljestopp for miljø – ikke for klima.

23/07/2010

(Innlegg i Dagsavisen 23. juli 2010)

Dagsavisens Arne Strand mener nå at slaget om oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen er vunnet. Regjeringen vil – etter Riis-Johansens utspill og med hjelp fra BPs oljespill – ikke starte opp arbeidet med en konsekvensutredning nå. Jeg tror han har rett i det. Det gjenstår å se om regjeringen velger å sette et punktum for saken, eller om den i praksis utsettes til etter neste valg.

For miljøinteressene, reiseliv mv er dette en stor seier. Det er  miljø­argumentasjon som vil ligge til grunn for et eventuelt nei fra regjeringen.

Motstanden mot oljeutvinningen i området har imidlertid også en annen begrunnelse og det er klima. Oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen bør ikke tillates fordi det bidrar til å øke den totale mengden fossilt karbon vi har tilgjengelig. Dette vil føre til økt utslipp og ytterligere økning av de globale skadene som uvergelig følger med. Norge, EU og en rekke andre land har satt en øvre grense for temperaturøkning til 2 grader over førindustrielt nivå. Verden har i dag reserver av fossilt karbon som vil bringe oss langt over dette nivået. Altså trenger vi ikke lete etter mer. Norge er dessuten i en særstilling og må snarest iverksette arbeidet med et karbonfritt samfunn.

Setter regjeringen foten ned for konsekvensutredning nå, er det et svært positivt resultat for Norge og en sier for miljøbevegelsen. Men, det er dessverre ingen grunn til å tro at det er en seier for klima.


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.