Klimapolitikken har problemer. Det er stillstand og uten aktivitet er det lite interessant å rapportere om. I Aftenposten 9. mai intervjues statsekretær Kjetil Lund som her kalles ”Aps mest sentrale klimapolitiker”. Anledningen er at han på vegne av Norge skal utrede et nytt internasjonalt klimafond sammen med Mexico og Sør-Afrika.
Kjetil Lund framstår som en klimapolitisk klone av Jens Stoltenberg. En sosialøkonomisk kost-nytte tenkning dominerer analysen. Stoltenberg kan altså føle seg trygg når han sende Lund som sin representant.
Klimapolitikkens store utfordring i dag er at så lenge ingen gjør noe, så skjer det heller ikke noe. Det finnes ingen overordnet og omforent politisk strategi som viser hvordan man skal komme videre (enn si løse) klodens uten sammenlikning største utfordring. Og vitenskapen er klar; skal vi hindre at klima løper løpsk, må utslippsøkningen stoppes og deretter må dramatiske utslippskutt gjennomføres. Og dette må skje i løpet av ganske få år. Kanskje holder det med 10 til 20 år. Mange forskere mener likevel det må skje raskere om vi skal være sikker på å unngå de enorme ødeleggelsene en temperaturøkning på tre eller fire grader innebærer. Husk også at tiltakene man internasjonalt er enige om i dag, vil gi en enda større temperaturøkning.
Norges standpunkt
Tilbake til Kjetil Lund. Han sier dette om norske tiltak: – Vi bør ikke innføre tiltak som bare gjør at norske bedrifter flytter til Sverige eller andre land. Det er hverken bra for klimaet eller for norsk velferd. Det er selvsagt ikke vits i å innføre nasjonale tiltak dersom de ”bare” har slike effekter.
Aftenposten spør Lund: Er det ikke umoralsk at vi ikke feier mer for egen dør. Norsk utslipp går jo ikke ned? – Vi har fremdeles mye ugjort. Men utslippene ville vært langt høyere uten de nasjonale tiltakene som er iverksatt. Norsk klimadebatt gir often inntrykk av at vi ikke har gjordt noe nasjonalt. Det er feil, sier Lund bestemt.
Men, det poenget Lund hopper bukk over er at selv om noe (selvsagt) gjøres, så er det ikke nok! Det er ikke godt nok å skryte av serier med tiltak så lenge hoved-problemet består: Norske utslipp øker! Det er kun dette som er – og kan være – målestokken. I klimapolitikken er det ikke slik at man kan underlegge utfordringene almindelige politiske føringer og vurderinger. Klimaproblemene MÅ løses. For Norges del innebærer det som et absolutt minimum at vi gjennomfører de kutt vi mener er riktig som del av en internasjonal avtale. Vi kan ikke (som vi ofte gjør på andre politikkområder) gjemme oss bak at vi er et lite land med begrensede muligheter. Vi kan ikke si at vi er klare til å gjennomføre nødvendige tiltak først når alle andre er det. Det finnes knapt noe område hvor Norge har større betydning eller hvor vi har et større moralsk ansvar for å handle. Uansett internasjonale avtaler.
Nordmenn har blant verdens høyeste klimagassutslipp. Vi har blitt steinrike på å hente opp olje og gass som i neste omgang forårsaker store utslipp av klimagasser. Om ikke Norge skulle gå i front, hvem skulle da gjøre det? Enten man ser dette fra en moralsk, økonomisk eller praktisk synsvinkel er Norge det opplagte førstevalget. Og verden trenger noen som går foran. Spørsmålet er om vi har viljen til å gjøre det.
