Vi vet alle at mediene og den offentlige debatten påvirker oss. Den underholder oss, opplyser oss og rett som det er feilinformerer den oss. Den organiserer vår virkelighetsoppfatning og prioriterer hva som er viktig og hva som er uviktig. Mediene setter dagsordenen og ønsker å ha en slik rolle.
Men dette systemet er langt fra feilfritt. Norske politikere er enige om at klimaendringene representerer den største trusselen menneskeheten står over for. Men, går du gjennom hva norske politikere og norske medier prioriterer plass, forsider og tid til, er klimatrusselen langt nede på listen. Det fungerer som et signal til deg og meg om at dette nok ikke er så viktig og at vi ikke trenger bekymre oss. Eller engasjere oss.
Dermed unngår myndighetene at det blir fokus på klimaspørsmålet med påfølgende krav om handling. En klimaforsker sa at dersom folk flest forsto hvor alvorlig situasjonen er, ville vi hatt store demonstrasjoner i gatene – hver dag! Men så og si ingen politikere opplever at de har noe å vinne på løfte klimasaken opp og fram. Dermed erkjenner man situasjonen når man diskuterer klima. Og med argumentet at alle må være med, slipper man unna reell handling. Klima–politikken er dermed glemt når andre temaer diskuteres.
Tenker du som jeg, at hver enkelt av oss også har et ansvar, kan du engasjere deg. Sett av litt tid til å arbeide for en klimapolitikk som gir våre barnebarn muligheten til et godt liv. Finn en organisasjon du liker eller ta direkte kontakt med en politiker. Diskuter klima med venner, naboer, kollegaer. Skriv i avisen, si det du mener. Les en klimabok, følg med på nettsteder. Alt som bidrar til økt oppmerksomhet er et bidrag.
Skal klimakampen vinnes, kan vi ikke sitte stille å vente på politikere som skal gjenvelges. Initiativet kommer ikke derfra. Det må komme fra et bredt, folkelig engasjement!
(Publisert i Groønn Hverdag i Dagsavisen 3. oktober 2011)
