«Vi må sikre vekst; uten vekst stopper samfunnet opp», er et utsagn du ofte kan høre. Men, må vi det? Hvor leder egentlig veksten oss?
Den vestlige verden med resten av kloden på slep, har laget seg mål for sin virksomhet som innebærer at hvert land må ha økonomisk vekst. Ellers har det ikke vært et godt år. I praksis innebærer dette at ethvert vellykket år (som så langt har vært de fleste) resulterer i økt forbruk av energi og økt uttak av naturressurser. Teoretisk sett er det ikke absolutt nødvendig at vekst gir et tilsvarende økt globalt fotavtrykk. Men i praksis er det i hovedsak det som alltid skjer.
Redusert uttak av energi og ressurser inntreffer stort sett bare i forbindelse med økonomiske tilbakeslag. Som i Russland etter Sovjetunionens fall eller i USA og mange andre vestlige land etter finanskrisen i 2008.
Vekst oppleves ikke bare som viktig, men også som behagelig. Ikke for mye – som i Kina med 8 til 10% pr år – og ikke for lite – som i Italia med nesten null i mange år. Og – gud forby – ikke negativ vekst! Men, 3% vekst årlig i hundre år gir omtrent sytten-dobling av økonomien! Og her starter problemet. For alle skjønner at det går ganske enkelt ikke. Uansett hvor mye bedre ressurseffektivisering man måtte få til, vil det måtte ende galt. Kloden tåler ikke en slik belastning.
Men, alle andre ønsker vekst og de fleste velgerne ønsker vekst. Dermed fortsetter politikerne å styre etter mål som gir fortsatt vekst, selv om mange er klar over at det ikke er bærekraftig. For spørsmålet blir jo; hvem tør å fremme en politikk som sier at vi har nok, at nå handler det om å forvalte det vi har og fordele det bedre? Kort sagt, skape nye målsettinger som samfunnsutviklingen kan styres etter og måles etter. For det groteske er jo at når målestokken kun er pengemengden er krig, brann, sykdom og død å betrakte som vekst. Den veksten vi tror vi må ha!
Publisert i Grønn hverdag i Dagsavisen 14.11.2011
