Etter klimakonferansen i København forsøkte mange politikere å dempe følelsen av fiasko ved å si at dette gir oss tid til å få til en bedre avtale i Mexico i desember i år. Hvorfor det skulle være så mye lettere i 2010 enn i 2009 var det ingen som gikk inn på. Tross alt var klimamøtet i København planlagt i mange år. Og det var der det skulle skje. Det gjorde det ikke. Og det blir det heller ikke i Mexico om vi skal tro Erik Solheim. Og det kan vi nok godt gjøre – i alle fall i denne sammenhengen.
Hans forklaring er interesant. Han sier at “Kina og India ikke vil være med på en avtale før de ser at de rike landene gjør mer“. Dette er logisk. Det er ikke land som Kina, India og Brasil som har skapt problemet og det er ikke disse landene som har blitt rike av utslippene. Det er ikke en gang disse landene som slipper ut mest fosilt CO2. Det er det de rike industrilandene som gjør, selv om Kina nå har det største enkeltutslippet.
Det helt grunnleggende spørsmålet vi må stille oss selv er: Hvorfor skal Kina og India kutte sine utslipp – eller sin vekst i utslipp – dersom ikke vi i vesten gjør det? De trenger økonomisk vekst for å løfte hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom. Den enkleste og billigste måten å gjøre dette på, er i dag å nærmest repetere vestens utvikling av et industrisamfunn. Med fossil energi – kull – som viktigste energikilde. Hvilken rett har vi til å si at det kan dere ikke gjøre? Det kan vi bare forlange og forvente dersom vi gjør to ting:
1. Går foran og reduserer egne utslipp og
2. Stiller opp med finansiering av u-landenes økonomiske omstilling.
Oppfyller vi i vesten ikke disse kravene, vil heller ikke land som Kina, India, Brasil og andre være med. Da er det ingen grunn til at de skal ta på alvor vårt krav om deltakelse i utslippsreduksjonene.
Solheim sier at vi, altså Norge må se på hva vi kan få til. Med norsk selvbilde i friskt minne fra diverse freds- og klimaforhandlinger, er det vel grunn til å være skeptisk til hva man finner på i UD og miljøene rundt.
Hvorfor ikke gjøre noe som virkelig kan monne og som man har tilnærmet full kontroll over. Og som man uanrett må gjøre i løpet av noen år? Bli et virkelig internsajonalt foregangsland! Det er fullt mulig!
Idag bygger alle politiske grep i klimapolitikken på at det inngår som del av en internsajonal forpliktende avtale. Vel, det ser det altså ut til å være serdeles vanskelig å få på plass. Og samtidig er det altså ikke minst på grunn av at vesten ikke gjør nok at dette er så vanskelig. Vi er nær en gjensidig utelukkende argumentasjon her; A kan ikke gjøre før B ikke er gjort og B kan ikke gjøres før A er gjordt.
Norge kan si at vi etablerer et null-utslippssamfunn. Dette må ha en program for nnhold og framdrift. Det kan vi trolig lage på 4 til 5 år. Deretter igangsettes en storstilt endring av det norske samfunnet. Endringer som i løpet av et par ti-år gjør oss til et null-utslippssamfunn.
Vi har økonomien til å gjøre dette. Vi må gjøre det i løpet av noen år uansett. Få har bedre mulighet og grunn til å gjøre dette; vi har tross alt blitt rike ved å gi vårt rundelige bidrag til verdens utslipp av fosilt karbon. Ved å være først vil norske bedrifter og næringsliv kunne ligge i forkant og tjene på å levere tjenester og produkter til andre land som kommer etter oss. Går Norge først i denne løypa, er det vel god grunn til å tro at land som nederland, Sverige, Canada, Danmark og andre kan komme etter. Og etablere en allianse av frivillige. Da kan et slikt tiltak benyttes i internasjonale forhandlinger som eksempel på at det både går ann og dessuten frivillig kombinere et velferdssamfunn med et nullutslippssamfunn.
